Noen ganger når uhell skjer, så merker jeg at hjernen min bare kobler inn i et sånn organisator-høygir; den sier bare hva nå? Hvordan skal vi fikse dette? Så faller alt på plass i løpet av et lite millisekund. Er det ikke rart?

Jeg har lest min del av bøker om førstehjelp og gått på flere førstehjelpskurs. Det er først og fremst med tanke på barna. Jeg vil vite at jeg har noe å stille opp med hvis uhellet først er ute. Vite at jeg kan gripe inn og gjøre det jeg kan for at ting skal bli bra, hvis noe skulle skje.

Så er jo spørsmålet alltid om man husker det man har lest og det man har lært, hvis en situasjon skulle oppstå. Og det har jeg heldigvis erfart at jeg gjør. Da henter hjernen min på magisk vis fram den informasjonen jeg trenger å vite, slik at jeg kan bruke den.

I dag tidlig fikk jeg brukt litt av denne kunnskapen på meg selv. Og organisator-hjernen min jobbet på spreng, for å få jentene på skolen samtidig. Og det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, for legen min sa til meg: «Når du først skulle få en kuttskade, så må jeg jo si at dette var et veldig vakkert kutt da»… Ikke visste jeg at et kutt i fingeren kunne være vakkert. Får prøve å se noe positivt i det da, når stoltheten er såret! ;o)