… living in a lonely world». Er det ikke merkelig hvordan en strofe fra en sang kan treffe spikeren så utrolig midt på hodet? Her sitter jeg da. Jeg har mange venner, så egentlig er jeg ikke ensom, men innimellom så dukker det berømte savnet opp da! Ei hand å holde i. Noen som kan holde meg. Noen å si natta til når jeg skal sove. Noen å våkne opp sammen med. Og da skriker ensomheten meg rett i fjeset, samme hvor mye jeg prøver å stå imot.

Jeg har vært ute i den store verden; sett mangt og mye, men jeg kom altså tilbake hit. Hjem. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle føle det noe annerledes enn det. Men det gjør jeg nå. Det har blitt for lite. Hjertet mitt tar for mye plass! Da er det fristende å sette seg på det midnattstoget og bare reise hvor som helst. Gjøre som jenta i sangen.

I morgen er det ny dag og nye muligheter. Et nytt kapittel i Eventyret om meg. Et nytt vers i Min sang. «Don’t stop believing. Hold on to that feeling.» Og det gjør jeg så absolutt… ;o)