Det er helt slutt med å stikke tærne nedi for å kjenne på vannet; nå bare hopper jeg uti og lar vannet omkranse meg. Jeg stiller meg helt inntil kanten og sparker fra med det ene benet, og legger i vei. Jeg glir gjennom vannet, og hører stillhetene i ørene mine. Tak etter tak, i takt med hjertet mitt. Det føles så deilig.

Jeg svømmer ifra alt; stress, uro, ubrukt energi… alt ligger igjen ved kanten, der jeg startet. Nå er det bare meg og tankene mine. Jeg blokkerer ut alle andre lyder i bassenget, og fokuserer på hjertet mitt. Dunk, dunk, dunk… og jeg svømmer videre. Lengde etter lengde, for meg selv.

Jeg lar ingen forstyrre takten min. Et smil, et ord, og det er det. Jeg har blikket festet på kanten, og snur igjen og igjen og igjen. Tak etter tak; lengde etter lengde. Endelig litt tid; tid til meg. Jeg svømmer videre og nyter hvert eneste sekund.

Målet er nådd, og jeg lar meg selv kjenne at jeg er sliten. Men det er en god sliten. Jeg kaster et blikk på stresset og uroen som jeg la igjen da jeg startet, og tar et langt skritt over dem. For i kveld får de ikke lov til å bli med meg hjem! Og det føles så deilig. 🙂