Den som intet våger, intet vinner… I eventyrene er det alltid Askeladden som vinner Prinsessa, mens trollet sprekker. Askepott får danse på ball med Prinsen, mens stesøstrene står igjen med skjegget i postkassa. Helten vinner, mens skurken får som fortjent. Det gode vinner alltid over det onde; det er et faktum. Feene svinger på tryllestaven, og alt ordner seg for snille jenter.

Jeg er kanskje en smule naiv av meg, men jeg har liksom litt tro på det gode i menneskene. At det innerst inne i sjelen ligger noe grunnleggende som er godt. Selv om jeg ser at hos noen så må det være utrolig godt gjemt. Omtanke og omsorg, empati og sympati. Fine ord – og viktige ord for meg, men ord som kanskje ikke finnes i noens vokabular i det hele tatt. Er det slik at vi høster det vi sår? Jeg håper inderlig at det er slik, at det «lønner» seg å være snill og god; at vi får noe igjen for det vi gjør i verden… at den Gode feen en dag kommer og tryller fram en kjole til meg, slik at jeg også kan få danse med Prinsen.

Selv om jeg jobber med dette eventyret som er mitt liv, så lever jeg jo tross alt i den virkelige verden. Og innimellom må jeg gjøre opp litt «status» over livet mitt. Da griper jeg dagen og kaster meg uti det, før motet svikter. Noen ganger har man ikke noe å tape, men alt å vinne, og da må man tørre å gjøre seg litt sårbar, tørre å prøve, tørre å være modig… tørre å gå over brua i eventyret, selv om det kanskje bor et troll under den, for å finne Kongeriket som venter på den andre siden.

Hvis hjertet ditt har blitt såret, våger du allikevel å prøve igjen? Våger du å ta sats og hoppe, når noen står klar til å ta imot deg? Våger du å la noen bli glad i deg?…