Hvorfor skal de absolutt være dyre? De beste rådene jeg har fått har jeg fått av mine venner, og det helt gratis. Men de kommer ofte når vi befinner oss i en vanskelig situasjon, og det er vel derfor de er dyre? Rådene skulle jo ideelt sett ha kommet før vi trengte dem, slik at vi kunne ha grepet inn på et tidligere tidspunkt og hele situasjonen kunne ha vært unngått.

Egentlig burde vi alle bli utstyrt med ei bok med råd for enhver vanskelig situasjon så fort vi hadde lært oss å lese, slik at vi kunne stå godt rustet til å møte alle de utfordringene som kommer senere i livet. Hadde det ikke vært fint å kunne slå opp i boka på akkurat den utfordringen du står overfor, og så finne løsningen der? Men da hadde vi ikke lært noe; vi hadde vært en erfaring fattigere. For det finnes nok ingen universale løsninger på mangt og mye, hvis vi ser bort ifra håndgripelige matteproblemer og språklig grammatikk, der det finnes en fasit å kikke i. Det er opplest og vedtatt at 2+2=4. Det får vi ikke gjort noe med. Men hva vi ellers skal godta av utfordringer, det er helt opp til oss selv.

Som mennesker er vi alle forskjellige, og alle vil vi oppleve utfordringene vi møter på forskjellig måte. Så gode råd er nok dyre fordi det gjerne koster mye å se meningen i dem. Og jeg tror vi må se meningen for å kunne jobbe oss gjennom utfordringene. Det avgjørende er ikke hvorvidt rådene koster noe eller ikke, men hva vi gjør med dem. Hvordan vi jobber oss gjennom situasjonen vi står overfor. Selv da jeg stod midt oppi mitt livs største utfordring, så var det en ting som gjorde at jeg fortsatte å kjempe: Håpet om at livet mitt skulle bli bra. At jeg skulle begynne å LEVE det igjen. Jeg var fullt klar over at det ikke ville bli en enkel eller rask prosess, men at jeg en dag ville komme dit, det holdt jeg fast ved. Man må ha noen mål å sikte mot. Og så var det jentene mine. Jeg hadde to som trengte meg. Jeg kunne ikke bare kaste inn håndkleet. Min styrke lå i nettopp jentene mine. Jeg kunne ikke lenger sitte på sidelinjen av mitt eget liv og vise dem at det var greit å bare eksistere; man må leve! Hva slags rollemodell ville jeg da ha vært for dem? Det ble det avgjørende for meg. Den dagen jeg innså det ble alt annerledes. Da fant jeg styrken jeg trengte. Det ble en knagg å henge Håpet mitt på; noe jeg kunne bruke.

Gled deg over din indre styrke! Den ligger inne i deg. Kanskje er den godt gjemt, men den er der, og du finner den når du trenger den.

Jeg tror at enhver er sin egen lykkes smed. Det finnes ingen hurtige løsninger som kan fikse det som måtte være galt i livene våre. Det skjer ingenting før vi tar tak i det selv. Først når vi selv innser at noe ikke er riktig og gjør noe med det, har vi muligheten til å sette igang den forandringen som trengs for å gjøre ting bedre. Det unike med oss mennesker er at vi har evnen til å takle forandringer. Vi kommer oss gjennom det meste! Med håp, mot og styrke er det ingenting som er umulig.

Og selv nå, etter alle mine erfaringer hittil; Noen ganger må jeg bare stoppe opp og spørre meg selv hva det egentlig er jeg driver med. Da trekker jeg pusten dypt inn, fokuserer på nytt på målene mine og det jeg håper på, og fortsetter livet her på min lille kant av verden. Og nettopp det at jeg gjør det; det utgjør hele forskjellen.

Livet er til for å leves! Carpe diem 🙂