Har du tatt deg tid til å stå ute en stund og kikke opp på stjernene i det siste? Noe av det vakreste jeg vet er den skinnende stjernehimmelen over oss. Når det er mørkt og stjerneklart ute, så kan jeg stå lenge stille og bare se, og undre. Undre meg over om det finnes noe annet der ute. Undre meg over om det er noen andre som står slik og kikker opp akkurat nå. Undre meg over livet.

Den første gangen jeg husker at jeg så ordentlig opp på himmelen var en vinterkveld i 4. klasse. Vi hadde fått i lekse av «Frøken» å finne noen av stjernetegnene på himmelen, og da måtte vi pent ut å se. Mor har fortalt meg senere at hun også husker den kvelden, fordi det var iskaldt – men leksene måtte gjøres (sånn er det jo når man har en lærer til mor). Jeg tror at jeg ble helt betatt av stjernene den kvelden, for siden så har jeg stått mang en mørk kveld og bare kikket opp. Jeg ønsket meg en stjernekikkert husker jeg, men det fikk jeg aldri. Men jeg fortsatte å kikke opp for det.

Jeg var mørkredd da jeg var lita, fram til den dagen da jeg skjønte at det var ikke mørket i seg selv som skremte meg, men det som kunne gjemme seg i mørket. Det var alltid litt skummelt å måtte gå hjem alene om høsten og vinteren, helt til jeg begynte å løfte blikket til stjernene. Hvis jeg kikket på dem mens jeg gikk, så føltes det ikke som om jeg var alene, og det var en trøst. Og selv nå, mange år senere, så kikker jeg opp mot himmelen når jeg er ute og går. Ikke lenger fordi jeg trenger selskapet, men fordi det gir meg ro i sinnet. Nå liker jeg å gå tur når det er mørkt, nettopp fordi det er da stjernene skinner.

Det beste stedet å kikke på stjernene for meg er på hytta. Der er det ingen lys rundt oss, så der ser man mange flere stjerner enn vi gjør her hjemme. Der oppe er det virkelig en himmel full av stjerner, og den er nydelig.

Nå er det stjerneklart ute, og jentene sover søtt i sengene sine, så nå tar jeg med meg et ullteppe og går ut på terrassen en stund.

Ha en nydelig kveld! 🙂