De 10 siste årene av livet mitt har kretset rundt to små individer; jentene mine. De er senteret i mitt lille univers, og er grunnen til at jeg står opp av senga hver morgen. De aller fleste av de små og store gledene i livet mitt er knyttet til dem på en eller annen måte. Mange av mine gleder er altså bundet opp mot det å være Mor.

Som mor, så har jeg naturligvis gledet meg over alle «høydepunktene» som har fulgt underveis i utviklingen til jentene; det første smilet, den første tanna, det første ordet, lære å krabbe, lære å gå… Det har vært mange gleder så langt, og det vil komme mange nye gleder i framtida, både store og små.

Barn sprer masse glede, selv når de sover. Finnes det noe mer nydelig enn et barn som sover fredelig i senga si? Å vite at jentene mine har det godt gjør meg glad. Akkurat som jeg gleder meg over at de leker og har det moro, synger og danser, slapper av og koser seg. Og det som vel gleder mitt lille morshjerte aller mest er når jentene selv er stolte over noe de har gjort eller noe de har oppnådd. Når jeg ser på deres gledesstrålende ansikter; de er sprekkferdige av stolthet – da renner hjertet mitt nesten over av boblende glede. Og akkurat det er det vanskelig å toppe!

Etter at jeg ble alenemor, så har jeg erfart hvor sårbar man er når man er alene med barn. Når man da kommer ut i hardt vær, og livet tærer på både kropp og sinn, så trenger man hjelp til å ta vare på det mest verdifulle man har; barna. Det var en dyr erfaring å ta med seg. Det kostet mye! Det gjorde sitt til at jeg snudde livet mitt rundt, senket på kravene til meg selv, prioriterte annerledes, og begynte å sette stor pris på det jeg har. Resultatet ble at jeg gledet meg mer og mer over de små tingene. Det er faktisk sant som de sier i reklamen… det enkle er ofte det beste. Det gjelder også for de små gledene, og dem gjemmer jeg i hjertet mitt og tar fram når jeg trenger dem… «save it for a rainy day». I den store sammenhengen, så er det de små tingene som teller.

Nå skal jeg ha litt kosetid med jentene mine før leggetid! 🙂